På vei til å møte en venninne som bor lenger ute på Laksevåg en dag, skulle jeg ta en titt på kartet for å se om det gikk an å gå helt nede langs vannet i stedet for oppe i hovedveien, og kom over «U-Boot Bunker Bruno Kulturminne» på kartet. Jeg har jo sett denne sementkolossen tidligere uten å tenke over hva det er. Litt googling sier meg at bunkeren ble bygget i 1941 av tyskerne, eller rettere sagt av 2000 russiske og polske krigsfanger. Den var et bombemål flere ganger under krigen, og var det egentlige målet da de allierte drepte 193 sivile, derav 61 barn ved Holen skole i september i 1944.
Man skulle tro at man gjerne ville fjerne en konstruksjon med så dårlige minner knyttet til seg – og det har man saktens prøvd på også. Bunkeren har vært forsøkt revet flere ganger, men den er bygget for å vare. Det ble brukt et helt norsk års forbruk av sement, og tak og vegger er fem meter tykke. På et eller annet tidspunkt har noen sagt at «jeg tenker vi sier at vi freder denne, jeg».
Siden 1953 har den vært i Forsvarsbyggs eie, og huset i dag norske ubåter, samt ymse andre bedrifter. Ølen betong f.eks. Må jo være et drømmelokale for noen som driver med akkurat dette.
På nittitallet bodde jeg, i en nå revet, vaktmesterbolig til gamle Mowinckel margarinfabrikk i Damsgårdsveien. I bakgården kunne vi nyte synet av en riktig fjong teglstenspipe på sikkert femten meter, og det ble tidvis lagret tønner med noe som luktet harsk kaviar i bakgården. Inni veggene var det flere hemmelige rom der vi fant aviser fra krigens dager og korsetter med hvalbarder. Ved nærmere ettertanke så var det sikkert bare metallspiler i dem, men gammelt og spennende var det lell.
På støvete sommerdager kunne jeg spasere bort veien mot Danmarksplass – forbi skraphandleren, malingsfabrikken, Kavli sin fabrikk, Bergen Blikktrykkeri, gamle menn i helsetrøye som hørte på radio og skrudde på gamle biler. Etter hvert ble klart at jeg levde i industrien på Laksevågs endedager. Eller all bynær industri for den del. Etter hvert har det gradvis blitt revet og bygget langs hele sjøsiden. Med mer eller mindre vellykket tilnærming. Frydenbø, som startet som Frydenbø Slip og Mek. Verksted på Laksevåg i 1917 rev og bygget nytt der huset vårt en gang sto – en næringskoloss som stenger for både tilgang og utsikt til vannet for beboerne rundt, mens det nærmere Danmarksplass har blitt bygget boliger der IFA Malingsfabrikk lå. Bunnpris har flyttet inn i skallet av Damsgaards Jernstøberi, og inni og opp av det som en gang var Bergen Blikktrykkeri har det vokst «townhouses» med grønne bygningsplater og takterasser. Gentrifisering – pføy!
Altså, nå er ikke jeg fullstendig imot fremskritt, og i hvert fall ikke vellykket byutvikling, (jamfør hundre tusen badende mennesker som dekket absolutt alle overflater langs hele Puddefjorden i sommer), men jeg er veldig glad i gammel industri, rustne skilt og metallskrap.
Og går man litt lenger ut på Laksevåg finnes det fremdeles litt igjen av industriarven. Når man har passert gamle Laksevåg sentrum, nå sjainet opp som skulle det ha lagt i Fana, og fortsetter mot Laksevåg Senter, så ligger det en staselig verftsområde nede ved fjorden. Smuldrende teglsteinsbygninger, metallskrot, biler uten hjul, hauger med pukk, rykende gaffeltrøkker og uforståelige flytende konstruksjoner. Tidligere nevnte Bruno kan også nytes ikke så langt unna.
Men det kan ikke vare. På Laksevåg fortsetter fremskrittet. Minimum ett og et halvt år med graving utenfor døren vår nærmer seg forhåpentligvis slutten nå. Fra broen til Damsgård hovedgård er så godt som all vegetasjon snauhugget. Jeg ser på bilder fra syttitallet at trærne allerede da var store og gamle, men nå har altså ikke engang Straxhuset (jada, jeg vet at det har blitt rebrandet med et eller annet nytt navn) fått beholde det ene lindetreet sitt, som på sommeren kunne blomstre om kapp med den signalgule, men ellers dautriste langgangen til det golde uteområdet deres. Det sto ikke på den originale planen at alt skulle hugges så klart, men på et eller annet sted i prosessen har noen tenkt at her kunne man spare noen grunker. Og på Laksevåg er det ingen som lenker seg til gamle trær, eller demonstrerer når bjørk og rododendron røskes opp med rot. Det skal bli ny, grønn sykkelsti må vite.
