I gaten vår renner det nå, etter et kraftig regnskyll, en liten bekk. Rundt bekken vokser det gress og andre planter. Etter ett og et halvt år med graving og anleggsarbeid, samt en litt ekstra lang pandemisommerferie for arbeiderne, har naturen begynt å ta over her i gaten. Stadiet der bosset har begynt å samle seg og gjøre fremkomsten på fortauet vanskelig, som i U-land vi nødig vil sammenligne oss med, er forlengst passert. Stadiet der vi hadde fortau er også passert, for den saks skyld. Mennesker og dyr må tråkke opp nye far. Vi nærmer oss nå slik det er rundt Tsjernobyl. Lenge etter at katastrofen har gjort stedet ubeboelig for mennesker, har naturen begynt å ta tilbake området. Gresset spiser og gror opp av de nye vollgravene, slyngplantene kryper opp langs de smuldrende murene, vannet graver tålmodig i grus og opphakket asfalt. Snart kan gaupen igjen vandre fritt på Laksevåg.
Noe av det jeg elsker i tropiske strøk er hvordan naturen så raskt finner en vei. Om det er plantet eller villt, så vokser det grønne oppetter veggene og utover veiene. Alt dekkes med mose, stengler og greiner så snart man snur ryggen til. Det er et evigvarende og nitidig arbeid å holde naturen på en armlengdes avstand. Her på kalde vestlandet går det litt saktere, men ingen er så standhaftig som en løvetann gjennom asfalten.
